Ja, jeg vil tro at jeg har lov til å mene noe om dette også, siden jeg har innslag av finske innvandrere i flere porsjoner bakover i min anerekke. Men hva var egentlig Finnmark, før finnene innvandret?

Det samiske hadde jo vært til stede svært lenge. Kulturen var små-føydalistisk, med siida’ene som høyeste organisasjonsenheter. Livsformen var både stasjonær og nomadisk, med naturalhushold som viktigste kilde til livsutkomme. Videreforedling av egen produksjon i salgsøyemed var det så som så med. Man drev det ikke lenger enn til å selge kjøtt, fisk og huder til lokale handelsmenn.

Det norske hadde også vært til stede i mange hundre år. Men da i hovedsak som kremmere, embedsmenn og straffanger. Heller ikke disse gjorde noen særlig samfunnsnytte i det daglige. Tvert i mot var den norsk-danske forvaltningen av Finnmark så amatørmessig og lemfeldig at russiske pomorhandlere ble ansett som befolkningens egentlige støttespillere, – og venner. Det var disse som kom med mel og andre varer folk flest etterspurte. De monopolistiske handelshusene i Bergen kunne man ikke vente seg noe godt fra.

Fra 1700-tallet og utover kom så de finske bosetterne. Det er min oppriktige mening at disse nykommerne ga vår nordlige landsdel en sårt ettertrengt vitamininnsprøyting, både hva angikk jordbruksteknologi og annen kunnskap, men også i form av “sisu” og virksomhetsfremmende holdninger. Se bare på Varanger, som i hvert fall er et område jeg kjenner. Hva i all verden var det der før finnene kom? Lite, spør man meg.

Var finnene ”samfunnsbyggere eller undertrykte innvandrere”? Ja, de var i hvert fall samfunnsbyggere, – mer enn noen andre på den tiden. Hvorvidt de følte seg undertrykte, vet jeg ikke. Men jeg har i hvert fall aldri hørt noe slikt antydet fra mine egne finske aner.

Stig gir uttrykk for en til tider nesten tåredryppende hengivenhet til Norge og det norske. Ja vel… Han om det.. Personlig er jeg nok ikke like imponert. Vi velter oss i oljemilliarder, men klarer likevel ikke å tilby folk verken kjørbare veier, tog som går, sykehus uten ventelister, trygg alderdom eller skoler der våre barn lærer.

Finland er motsatt. De har Europas beste skoler – selv om de bruker mindre penger på dem enn vi gjør – , de har bra veinett, godkjent jernbane og godt helse- og omsorgsstell. Uten å eie ett eneste oljefelt! Men de har noe som er den norske mentaliteten fremmed: Sisu!!

PÅ 1930-tallet fantes det en nasjonalistisk strømning i Finland, som gikk under navnet Lappu-bevegelsen. Disse tegnet seg et kart over det forgjettede ”Suur-Suomi/ Stor-Finland”. Her var grensen trukket helt ut til Ishavet, og Finland favnet alt kystland fra Lyngen i vest til langt inn på Kola i øst. Videre hadde man innlemmet størstedelen av Karelen mot Kvitsjøen.

Den gang skremte dette Lappu-kartet vannet av norske politikere. Men jeg vet ikke, jeg. Hadde en slik grensedragning egentlig vært så ille? I Norge er vi mest opptatt av å stappe flest mulig myke dunputer opp under armene på alle slags svake grupper, – som nå snart omfatter hele befolkningen. I Finland skjønner man fremdeles at verdier må skapes med systematisk arbeid, før man kan fordele dem. Kan hende hadde Nord-Norge vært noe helt annet og mer livskraftig i dag, om finnene hadde fått hånd om landet på et tidligere tidspunkt?

Når jeg sier dette, så er det fordi jeg ikke føler meg norsk. Jeg føler meg som borger av Europa, med samisk etnisitet. Nasjonen Norge begynte bra i 1814, men har fra starten av 1900-tallet av pervertert, henimot det som i dag neppe kan kalles annet enn en pinglestat. Jeg har ingen respekt for Norge, Stig, selv om du later til å dyrke denne nasjonsdannelsen inntil det selvutslettende.

Jeg ønsker meg et Europa uten grenser, der verken samisk, norsk, finsk eller svensk språkopplæring avgjøres av landegrenser. Er det finskspråklige miljøer i Bugøynes eller Vadsø som ønsker en skole med finsk som førstespråk for sine barn, – ja så finansierer vårt felles Europa det. På samme måte som man finansierer norsk som lærespråk for de norskættede barna. Gjerne under samme skoletak. Det spiller ingen rolle. Poenget er at alle språk oppfattes som likeverdige, innenfor vårt felles europeiske folkefellesskap. Innenfor et omforent Europa er vi jo alle minoriteter, – både tyskere, franskmenn, nordmenn, finner og samer. Vår norske diskusjon omkring finsk som annet eller tredjespråk blir da en tilbakestående diskusjon, i ordets rette forstand.

Drømmer er billige fornøyelser, sa min far ofte. Det er sant. Og derfor tyr jeg ofte til dem. Men om man lufter dem for andre, kan de også så frø. Blir mange nok henført av samme drøm, flyter den snart ut over de modiges lepper. Og går de dristige foran, kommer andre etter. Vi får se…